Herman Sæther
Herman ble født i Ski 5. mai 1920 (død 11. juni 2009) og vokst opp i Nordbyveien. Faren, Emil Sæther, etablerte manufakturforretning i Villa Alfheim i Nordbyveien i 1920-årene. Manufakturforretningen hadde lokaler til venstre i bygningen mens det var en kolonial i andre enden. På veggen hang et skilt som viste at her var det en systue: Kaape-, Drakt og Kjolesøm v/A. Sæther. 

På middelskolen hadde Herman blant annet daværende redaktør i Østlandets Blad (ØB), Harald Holmaas, som lærer. Om den tiden fortalte Herman selv: «Om morgenen satte Holmaas oss til å skrive noe tull mens han selv leste avviser. Så klipte han ut små stykker og endte en av guttene bort til ØB slik at de også kunne trykke det.»

Journalisten
Med en avisredaktør som lærer, var det kanskje ikke overraskende at Herman endte opp som journalist. Som løsaktig medarbeider mens han gikk på middelskolen, senere skrivende redaktør i Nordstrand Blad, journalist i Morgenposten og fra 1. mai 1973 var han igjen på plass i ØB. Der ble han til han gikk av med pensjon i 1990, men med en gjesteopptreden ti år seinere.

Herman begynte tidlig å skrive fra ulike idrettsarrangementer. I begynnelsen fikk han fem øre per linje, så skirenn med lange resultatlister var noe av det mest inntektsbringende han kunne skrive om. Selv var Herman aktiv både i fotball, friidrett, langrenn og hopp i 1930-årene.

Herman skrev også mange revytekster og da særlig for idrettslaget.

Motstandsmannen
Herman var i 20-årene da krigen kom til Norge i 1940, og han ble meget sentral i motstandsarbeidet. Herman gikk tidlig inn i prispolitiet for å kunne drive motstandsarbeid i ly av tysk tjeneste. I prispolitiet kunne han lovlig bære våpen og han kunne disponere politiets biler til illegal trafikk.

Pris- og rasjonaliseringspolitiet var et eget politi opprettet under Tysklands okkupasjon av Norge for å etterforske prissaker. Prispolitiet var organisert i 37 som frem til 1942 formelt var underlagt fylkesmennene. Prispolitiets viktigste oppgave var å kontrollere at detaljistene overholdt prisforskriftene og at småprodusentene overholdt leveringsplikten. Prispolitiets kontroll var vanligvis mer omfattende og grundigere enn den lensmennene og de kommunale pris- og forsyningsnemndene sto for. I 1947 ble prispolitiet erstattet av Statens pris- og rasjoneringsinspeksjon og senere ble kontrolloppgavene overført til Konkuransetilsynet.

Norges Hjemmefrontmuseum opplyser at Herman Sæther var en motstandspioner i Follo, og han tilhørte avsnittstaben (A 11 100) i distrikt 11 som etterretningssjef med dekknavnet Odd. Hermans arbeidet for Milorg i Follo fram til mai 1945 er trolig hovedforklaringen for mottakelsen av diplom med general Eisenhowers navnetrekk. På beskjedent vis hang Herman diplomet fra de allierte opp på en vegg på soverommet. Hjemmefrontmuseet har ingen konkrete opplysninger om tildelingen av diplomet til Herman Sæther eller andre medlemmer av hjemmestyrkene i Follo, men tildelingen av diplomet skjedde vanligvis etter anbefaling fra hjemmestyrkenes avdelingssjefer.

Herman Sæther fortalte selv flere ganger om blant annet om planleggingen og gjennomføringen av sprengingen av tyskernes store oljelager på havna Son i 1944 (Laksa aksjonen). Med stor humor fortalte han hvordan de som utførte sprengingen kledde seg ut som brannmenn, og under ledelse av brannsjefen i Ski dro ut med ulende sirener og overmannet de norske vaktene. Herma da de tyske n selv satt på en sykkel oppe på bygdeveien da tyske mannskaper raste inn på området der tankene sto i lys lue. Herman syklet østover og inn i Sverige der tysk ettersøkning ikke kunne nå ham.

Grenselos og kurer
Herman førte flyktninger til Sverige, og han gikk som kurer flere turer fram og tilbake mellom Norge og Sverige. Med politibilen han disponerte, gjorde Herman om lag 50 turer til Sverige. Dels var det flyktninger som skulle dit, og dels var det engelske spesialister som skulle til Norge for å utdanne folk her. Ofte ble de stoppet i tyske kontrollposter, men da oppga de at passasjerene var arrestert. Arrestantene var som regel sabotører som var fullt bevæpnet, men det gikk greit hver gang. 

Like før frigjøringen ført Herman blant andre sin tilkommende kone og hennes foreldre til Sverige som flyktninger. På turen tilbake fra Sverige hadde Herman med seg tre engelske radio-operatører som skulle utføre viktig rapportering fra Oslo til de allierte i London. Herman hadde en betennelse i beina og var derfor ikke i sin beste form. I ettertid bebreidet Herman seg selv for at årvåkenheten var redusert og at de hadde lagt seg til å sove i et hus på norsk side. Midt på natta ble huset raidet av tyske soldater som skjøt seg inn og arresterte de sovende. Kulehullene satt som en perlerad i veggen over sovebriskene da Herman mange år senere besøkte stedet. Bundet på hender og føtter ble Herman og de tre engelskmennene ført til Stapos lokaler i Oslo i Kronprinsens gate. Her ble han båret opp i fjerde etasje og låst inne på en celle. Underveis til Oslo hadde Herman nesten klart å få opp alle båndene han var bundet med, kun ett rundt håndleddene hadde han ikke fått løsnet. Inne på cella varte det ikke lenge før han hadde befridd seg fra alle båndene. Etter å ha sett seg omkring i cella, gikk han i nattens mulm og mørke løs på fengselsgitteret og klarte å løsne det. Av ulltepper og annet lagde Herman et tau, og fikk firt seg ned fra fjerde etasje og ned i gården. Han skjønte fort at for å komme ut på gateplan, måtte han inn i huset igjen. Han klatret opp til annen etasje langs en takrenne. Der var det fullt av folk over alt, så han hadde ikke noe annet valg enn å komme seg opp på loftet og ut på taket. Da det lysnet av dag, klatret han over til nabogården og la seg til å sove på et toalett. Herman bråvåknet ved at en masse gestapofolk sto over ham. Nabogården Herman hadde søkt tilflukt i var Victoria Terrasse der Gestapo holdt til. Nå fulgte harde avhør og tortur. Til slutt ledet selveste Fehmer i Gestapo avhørene. Herman endte til slutt på Bredtvedt der han sammen med de tre engelske radioagentene satt til freden kom, og han slapp ut. Bildet viser Herman dagen etter at han slapp ut fra tysk fangenskap. Her står han nederst i Nordbyveien mellom søstrene Dahl.

Eventyreren
Da freden kom, klarte ikke Herman å ro seg ned. I 1946 var det bare sjømenn og misjonærer som dro ut i den store verden, men Herman tok med seg kona og satte kursen for Afrika og Tanzania i Østafrika. Herman fortalte selv at det var eventyrlysten som var drivkraften, og at en kammerat som Herman hadde vært sammen med under krigen hadde kontakter i Afrika. De fikk gratis reise og da de vel fremme, ble det stilt til disposisjon en egen villa med kokk og tre tjenere. Hermans jobb var å være supervisor og led 50-60 mann som arbeidet i en diamantgruve. En maskin snurret rundt med vann og grus. Den tyngste massen som ble igjen, måtte arbeiderne gå gjennom med små pinner for å skille ut diamantene. De innfødte var kledd i overall som var sydd igjen i alle ender så bare hodet og høyre arm stakk frem. Det var ingen som torde å stjele, for en overlevde ikke hvis en ble tatt med en uslepen diamant. Fra Afrika skrev Herman reisebrev til ØB. De var så unike på den tiden at de startet på første side i avisa. Foruten jobb i diamantgruva, koste Herman seg med jakt på allslags dyr på savannene og frimerkesamling.

Filatelisten
Da Herman kom hjem fra Afrika, hadde han en betydelig samling frimerker fra det det østlig Afrika. Samlingen bestod av ustemplede merker fra de fleste av de engelske koloniene i Øst- og Sørafrika. Mange av landene var nærmest komplette samlinger med en betydelig verdi. I begynnelsen av 1960-årene startet han sammen med Jon Salicath frimerkeklubben på Ski skole. Her lærte elevene hvordan man skulle montere frimerker, hva man skulle legge vekt på, sjekke historien mak frimerket etc. Det var selvsagt også livlig bytting av merker, alt under myndig oppsyn av Herman og Jon Salicath.

Herman skrev flere artikler om frimerkesamling, og han dokumenterte utviklingen av poststemplene som ble brukt i Ski, en artikkel som har vært til stor nytte og hjelp for ‘hjemmsted-samlere’.  

En gang Herman hadde litt lite med penger, solgte han ett av sine kjære frimerker for å finansiere høstens elgjakt.

Samlingen ble solgt for en betydelig sum til en frimerkehandler i Oslo i 2009, og det måtte to biler til for å frakte hele frimerkesamlingen til Oslo.

Norske grenselosers forening
Om lag tusen grenseloser og kurerer risikerte livet under okkupasjonen – 29 av dem ble drept eller omkom i fangenskap. Da freden kom, ble hverdagen vanskelig for mange av de overlevende, og i 1967 ble foreningen opprettet for å hjelpe veteranene. Foreningen har arbeidet for å ivareta grenselosenes interesser, men også for å ta vare på historien og formidle den til nye generasjoner.

Den 19. mars 2012 var Hans Majestet Kong Harald til stede under foreningens avslutningsmiddag. Tidligere på dagen hadde foreningen sitt siste årsmøte der de formelt nedla seg selv.

Herman Sæther var leder av foreningen i en årrekke, og var en flott formidler mot medlemmer og samfunn. På bildet fra 1999 har Herman lagt ned blomster ved minnesmerket på Rena over de som falt.

I årskalenderen for 2020 kan du lese Terje Kristoffersens (Norske grenselosers forening) minneord om Herman Sæther.

Det er naturlig å tilgi av Herman Sæther (avskrift av Hermans innlegg i Grenselosen)
Rasmus vokste opp i nabobygda vår. Han gikk på folkeskolen der, men vi gikk på samme middelskole. Far til Rasmus var nazist og medlem av Nasjonal Samling. Rasmus kom med i Hirden, meldte seg til fronttjeneste i Den Norske Legion, og var med i felttoget mot Leningrad. Deretter havnet han i Stapo.

Vi var syv unge gutter som hadde deltatt i kampene i april 1940 og som allerede i mai samme år startet illegalt arbeid med å gjemme bort våpen og rapportere tyske troppeforflytninger.

Vi så ikke Rasmus igjen før helt på slutten av krigen. Da hadde avdelingen vår vokst til over 1000 mann fullt oppsatt med våpen og utstyr.
Rasmus var med i gruppe fra Stapo da hovedkvarteret for asnittsstaben vår (111) ble stormet og avsnittets nestkommanderende, Jan, ble skutt i kneet. Han klarte å komme seg unna og i sikkerhet. Det gjorde imidlertid ikke forsyningssjefen vår, Stener, som Rasmus var med å arrestere og som skjøt Stener da han forsøkte å flykte. Noen dager senere fikk Rasmus øye på Anton på gata i Oslo. Anton var vår områdesjef (111 1), og hadde gått i dekning i Oslo. Rasmus kjente ham igjen fra skoledagene. Anton ble skutt på åpen gate.

Noen dager senere var jeg på vei tilbake fra Sverige med tre ferske radio-operatører som skulle fraktes til Oslo. Vi ble tatt på senga på Hunes gård på Enebakkneset av en gruppe fra Stapo med Rasmus som en av de mest aktive. Til tross for mye skyting ble ingen skadet. Bildet viser Sterner Myrvold, Jan Heiberg Magnus og Anton Huseby.

Under oppholdet på stapohovedkvarteret og senere på Bredtvedt vokste hatet og tanken på hevn over Rasmus seg sterkere og sterkere. Etter løslatelsen ble da også alle krefter satt i sving for å få tak i Rasmus, men han var som sunket i jorden. Nærmere 14 dager etter frigjøringen fikk vi melding om at en kar som kunne være Rasmus var blitt observert i nærheten av hans hjemsted, som ble holdt under konstant overvåkning. Det stemte for der fant vi Rasmus i et lite skogholt, utkjørt, redd og oppgitt. Var så hevnens time inne? Jeg visste nøyaktig hvilke tanker som raste gjennom hodet til Rasmus. Jeg hadde nylig følt det samme, og var ikke i stand til å løfte hånden mot stakkaren. Jeg syntes bare synd på ham.
Rasmus ble overlatt til landssvikpolitiet og fikk senere en dom på ti år. Etter å ha sonet noen år slapp Rasmus ut av fengslet, og han begynte som gulvsliper. Åtte til ti år senere, uten at jeg var klar over det, var det han som fikk jobben med å slipe gulvene i mitt eget hjem da det ble bygget om.
Det var en litt underlig opplevelse, men jeg var ikke i stand til å hate lenger. Jeg snakket aldri med Rasmus etter krigen, og vi hilste aldri på hverandre selv ikke da han slipte gulvene mine. Men hatet var borte, og jeg var overbevist om at vi etter hvert som årene gikk faktisk ble i stand til å begynne å kunne tilgi hverandre at vi hadde stått på hver vår side under krigen.

Se mer: Kalender 2020